Den knivskarpe balansen

Fra å være tabulagt i våre foreldres generasjon, har åpenheten rundt ikke-synbare personlighetstrekk, tilstander og sykdommer nærmest eksplodert de siste årene.

Det finnes knapt en blogg, en redaksjon eller et magasin som ikke har publisert minst én sak om en eller annen kjendis som «står frem» og forteller «sin historie».

Diagnoser og lettløste løsninger i form av medikamenter deles ut over en lav hæl som aldri før, med det resultat at enkeltindivider puttes i en boks, og merkes med et fremmedord bestående av løse bokstaver eller doble latinske begreper som i seg selv sier null og niks for folk flest.
Man kan spørre seg om seriøsiteten bak det stor antallet «diagnoser» som deles ut i dag, og at terskelen for utdelingen til tider kan være i laveste laget og direkte feil er vel hevet over en hver tvil. Forståelig nok, ettersom ikke-synbare «sykdommer» og trekk sjelden kan måles, veies eller bekreftes ved en blodprøve. I tillegg kan den utredete personen i enkelte tilfeller ha skjulte motiver for å påvirke en slik utredning, uten at det er mulig å syreteste dette på samme måte som kreft, hjertesykdom, hjernehinnebetennelse eller annet fysisk målbart.
Mangler du en hånd, er dette for de fleste tilskuerne forholdsvis enkelt å observere. Ingen forventer at du skal kunne skrive med den manglende hånden.

Mangler du et usynlig del av den indre delen av kroppen eller hjernen, eller hvis denne er annerledes justert eller posisjonert enn det som er vanlig innen for et spekter av gjennomsnittelighet, kan dette derimot holdes skjult i kortere eller lengre perioder. Noen lykkes i å holde slike trekk  og ting skjult hele livet.

Å skille seg ufrivillig ut fra det som er A4-normen i samfunnet man lever i, er sjelden sett på eller opplevd som en gave. Å passe inn i flokken er et grunnleggende et behov for de fleste skapninger, enten det dreier seg om  dyreverdenen eller mennesekelige samfunn. I dyreverdenen blir de som ikke passer inn automatisk skøvet vekk eller angrepet av resten av flokken. For oss mennesker er det heldigvis ikke fullt så dramatisk, men ingen ønsker å skille seg ut ufrivillig.

I sosialantropologien omtales personer som avviker fra normalen som «anomali», og noe som forbindes med fare og «forurensnings». Det som ikke kan forklares, oppfattes i veldig mange ulike kulturer, på tvers av « vestlig utviklethet» som farlig og «forurensende» overfor moralen og de etablerte normer i samfunnet. Resultatet av dette er at det skumle og ukjente tabufiseres. Det vi ikke skjønner, liker vi ikke. Ting vi ikke skjønner, skremmer oss, og for å slippe å forholde oss til det, gjøres det til tabu og skam.
I Norge i dag har vi ikke mange tabuer, sammenliknet med i såkalte primitive samfunn, der man ofte har en rekke tabuer som må overholdes. Dette er logisk nok, ettersom vi har fått vitenskapelig forklaringer på det meste i den vestlige verden i dag, og alle kan lese, skrive og søke informasjon selv.

Den største tabuen jeg virkelig kan komme på i Norge er døden. Døden med stor D. Til tross for at vi har all verdens teknologi og kunnskap, er vi fortsatt hjelpeløse overfor Døden. Derfor vet vi knapt hva vi skal si til noen som nettopp har mistet noen kjære uventet. Vi er redde for å si noe galt, og synes det hele er så vanskelig at vi ofte ender opp med å unngå den eller de nærmeste pårørende. Når vedkommende faktisk kanskje trenger oss alle mest! Mens vi vanligvis plaprer ukritisk i vei om det meste til vedkommende, blir vi av Døden satt ut, og aner ikke lenger hva som er «korrekt» oppførsel.

Da jeg bodde på Madagaskar alene i en stråhytte som antropologistudent, oppdaget jeg at lokalbefolkningen hadde hundrevis av tabuer. Jeg ble til og med advart mot å reise dit jeg skulle, ettersom dette var et område som var kjent for mange tabuer.

Tabuene i Ifaty innebar alt fra hvordan de skulle nærme seg brønnen, til hva som var lov å spise. De fleste tabuene hadde rot i uvitenhet og redsel for det ukjente og uforståelige. Felles for dem var at de ofte fungerte som forklaringsmodeller på hvordan man skulle forholde seg til potensiell fare. Men døden, som jeg kjente den fra Norge, var ikke tabufisert i samme grad blant fiskestammen jeg bodde med på Madagaskar.

Noen steder på den afrikanske øya graver de til og med opp likene og vasker bena etter at forråtnelsen har gått sin gang, før de graver dem ned på nytt for endelig hvile.

For oss nordmenn virker dette helt uforstående og tildels avskyelig. Men for gasserne er det helt normalt og passe på sine døde, og de har stort sett ikke problemer med å snakke om døden. Forklaringen er logisk nok at de på landsbygda fortsatt lever med døden mye nærmere innpå seg enn det vi gjør i Norge.
Bønder og fiskere i utkantstrøk på Madagaskar er ofte fattige analfabeter, og ser på døden som en konstant trussel fra vugge til alderdom. For oss derimot, er døden noen av de få skumle tingene vi ikke har kontroll over. Derfor vil vi helst ikke forholde oss til annet enn naturlig død som følge av høy alder.

Psykiske lidelser og usynlige handikap har inntil nylig vært  en annen stor tabu i samfunnet vårt. Det vi ikke kan se med det blotte øyet er vanskelig å tro på. Dette er faktisk ikke bare vanskelig for venner og familie, men ofte også for den det gjelder. Det er derfor dette temaet er så viktig å få mest mulig kunnskap om, både for personen det gjelder og dennes nærmeste.

Spesielt gjelder dette i tilfeller der personer fremstår som velfungerende og ressurssterke ellers.
–Du som har så gode karakterer i de andre fagene, hvorfor tar du deg ikke bare sammen og leser pensum i de andre fagene? Hvorfor slurver du, du som hadde beste karakterer  i grammatikk kan da skrive riktig ? Hvorfor kan du ikke sitte stille som andre jenter? Er du lat? Du kan da bare telle til ti før du blir sint? Du må da være litt tålmodig, ikke snik i køen! Hvorfor tenker du deg ikke om før du sier sånt, når du likevel angrer etterpå? Kan du ikke holde munn i ett minutt? Har du kvikksølv i baken? Hvorfor kan du ikke være mer jentete?..

Dette var ting jeg stadig fikk høre både hjemme og på skole, i svømmeklubben og andre steder jeg oppholdt meg jevnlig gjennom oppveksten. Å havne på gangen eller få krass tilsnakk fordi jeg var overivrig etter å avgi svar uten å ha rukket opp hånden, ville korrigere læreren, eller kranglet med en medelev om en stol, var ikke helt uvanlig. Eller å bli sendt i dusjen under svømmetreningen fordi jeg sto på hodet i vannet mens treneren snakket. Det siste tok jeg meg egentlig ikke så nær av. Ikke det at jeg aldri fikk svømmeknappen heller, fordi treneren ikke trodde jeg klarte å svømme 200 meter sammenhengende uten å stoppe opp og lage ablegøyer. Da jeg viste han sølvmedaljen fra samme distanse fra NM ti år senere lo vi begge godt, og han innrømmet glatt at han aldri hadde hatt tro på at jeg skulle blir noe svømmer.
Men jeg skjønte ikke alltid årsaken til at jeg ble satt på gangen på grunnskolen. Ikke var det rettferdig heller, syntes jeg. Jeg var jo aldri den som startet «kranglingen», ettersom jeg faktisk var både pliktoppfyllende og «snill» av natur. Jeg var faktisk heller redd for ikke å gjøre ting riktig, og kunne gå å grue meg lenge til noe frem i tid, i tilfelle jeg skulle få kjeft for noe. Men jeg var lett å fyre opp av andre, og selvfølgelig var det jeg som ble «bråkebøtta».

Kombinasjonen av ADHD, sterk samvittighet og pliktoppfyllenhet er en ganske dårlig kombinasjon for den det gjelder. Balansen mellom impulsene, de selvbebreidende og uforståelige tankene og skyldfølelsen som oppstår i kjøvannet av ikke å leve opp til egne krav og forventninger,  kan være vanskelig å balansere uten solid trening i selvinnsikt-faget. Og nettopp denne ovennevnte kombinasjonen er nok ikk så uvanlig blant jenter med ADHD-trekk. Selv om vi lever i 2015 med langt friere kjønnsroller enn tidligere, stilles det fortsatt større krav og forventninger til damer på visse hold. Om vi ikke lenger må tie i forsamlingene og klasserommene, skal vi fortsatt opptre med mer «dannethet» enn gutta.

Mangel på impulskontroll gjorde for min del at jeg stadig sa og gjorde ting jeg angret på like etter, men likevel ikke klarte å forhindre at gjentok seg. Det var faktisk dette som gjorde at jeg begynte å ane «uråd» etterhvert som jeg ble eldre. En av mine venner kommenterte da vi var 14 år at det var så gøy når jeg gjorde det bra (i svømming), «for du blir så glad». Denne kommentaren husker jeg ennå, fordi den kom som en positiv kommentar fra en konkurrent på mitt første NM. Et mesterskap som gikk så dårlig at jeg låste meg inn på dass i svømmehallen i Hammerfest og hylgrein som en unge.

Og sånn var jeg fra jeg var liten. Følelsesmessige reaksjoner var mye sterkere hos meg enn hos de fleste andre, enten de var positive eller negative. Da jeg var to år og skulle gå på ski, kastet jeg staven og ble adrenalin-sint hvis jeg ikke klarte å stå ned en bakke uten å falle på første forsøk. Mens andre falt og gråt, ble jeg illsint og kastet stavene så langt jeg kunne. Men jeg ga meg ikke, jeg skulle klare den fordømte bakken før jeg ga meg. Og det gjorde jeg til slutt, selv om jeg  måtte prøve omtrent «hundre» ganger før jeg lyktes.

Men det kostet energi, både for meg selv og for de nærmeste. Og sånn gikk jo årene inntil  jeg ble tenåring og kom i puberteten. Da kom frusterasjonen ved å mislykkes i nye former; i form av akutt fremtvunget oppkast, stygt ordbruk, eller at jeg bet meg i hånda til blodet rant. Det var den eneste måten å stoppe de selvbebreidende følelsene på. Ofte var sinnet en reaksjon på akutt skuffelse, der andre jenter ville satt seg ned og grått. De som gråt fikk sympati, mens jeg som reagerte med sinne, ble naturlig nok sett på som «slem», ufin og  «ujentete».
Som jente ble jeg oppfattet som utagerende i forhold til andre, ettersom jeg ble «sint» istedet for lei meg, og derfor svært vanskelig å tolke for andre. Lei meg var jeg, men ikke når andre så det.

Jeg ble som sagt etterhvert klar over at jeg reagerte mye sterkere følelsemessig enn mange andre, men skjønte fortsatt ikke hvorfor.  Ettersom jeg også var en person med svært god fantasi, og som som tenkte og grublet litt mer enn snittet, grublet jeg stadig over hvorfor jeg gjorde de samme «feilene» om og om igjen, når jeg visste at det var galt. De andres oppfordringer om «å bare telle til ti» funket ikke for meg.

Var jeg rett og slett dum og svak, som ikke klarte å styre impulsene bedre?

Som en av de faglig beste elevene i klassen, fikk jeg ikke helt dette til å stemme. Men selvforrakten økte etterhvert som årene gikk, ettersom jeg fortsatt ikke hadde noen forklaring på hvorfor jeg var annerledes enn de andre «fornuftige».

Det jeg imidlertid merket godt, var at så lenge jeg trente jevnlig, ble impulskontrollen og konsentrasjonen mye bedre. Gikk jeg for lenge uten å trene, ble det negative forsterket. Gode rutiner for trening, søvn og mat var nøkkelordet for å holde uroen, angsten og den dårlige impulskontrollen på et minimum. Den høye energien måtte rett og slett kanaliseres, og dette gjorde jeg best ved å holde på rutinene i hverdagen. Overskudd på ukanalisert energi førte til mer uro, dårlig konsentrasjon, angst og negative tanker om meg selv om hvorfor jeg ikke var som «alle andre». Jeg var rett og slett nødt til å være strengere med rutinene enn andre. Dårlig konsentrasjon førte til dårlig prestasjon, som igjen gikk rett på selvforaktet og det dårlige selvbildet, og dermed skapte en ond sirkel av negativitet.
Jeg merket meg også sent i tenårene et tydelig trekk: Om morgenen var jeg rolig, konsentrert og kunne sitte lenge og jobbe som besatt med en og samme ting. Utover ettermiddagen og kvelden ble jeg mye mer ukonsentrert, men desto mer kreativ. Løsningen ble derfor å gjøre «kladder» om kvelden, og lese gjennom for korrektur og kritiske blikk om morgenen etter.  Den gang fantes det ikke sms, mail eller chattekanaler, så jeg måtte også naturlig nok vente til dagen etter med å meddele eventuelle mottakere. Hvis det dreide seg om personlige brev,  hendte det jeg skrev det samme brevet i 5-6 redigerte utgaver rett og slett fordi jeg fikk tenkt meg litt om underveis, noe som sikkert var lurt.  Den teknologiske utviklingen på dette området har derfor ikke bare vært positiv for oss med kort lunte og dårlig brems på singalstoffer som sender impulser rundt i hodet, og det er flere enn én gang jeg skulle ønske meg tilbake til tiden da man var tvunget til å tenke seg om før man buste ut med noe.

Det skal også nevnes at det i alvorlige situasjoner som krevde konsentrasjon og rasjonell handling, ofte var jeg som holdt hodet kaldt, tok ansvar og handlet rasjonelt. Tankene og hodet fikk da jobbe konkret med en krevende og gitt oppgave, og all eneregi ble konstruktivt rettet mot å løse oppgaven. Jo mer krevende og alvorlig, jo mer rasjonell ble jeg.

ADHD «fantes» ikke da jeg vokste opp, og hvertfall ikke hos jenter. Men barn var også generelt mer aktive enn nå, så det var nok også vanskeligere å oppdage. På mange måter var fraværet av diagnosene også positivt. En person kunne for 50 år siden være bygdas helt fordi han var en svært flink tømmerhugger eller snekker. I dag vil vedkommende kanskje bli nektet adgang til faget fordi han ikke klarer å sitte stille på stolen lenge nok til å få en teoretisk eksamen som gir adgang til faget.

Typiske jentesymptomer på ADHD er i mange tilfeller vanskeligere å oppdage, da mange faller inn under kategorien ADD; det vil si den innadvendte, dagdrømmende typen, som sitter stille og fikler med håret, uten å få med seg hva som foregår. Man regner med at ca en firedel av jenter med ADHD befinner seg her. Den neste gruppen er de utagerende jentene, en tilstand som passer godt inn i det typiske guttebildet av personer med ADHD. Disse blir lagt merke til fordi de tar plass og ofte lager/havner i bråk.  Til slutt er det den blandede gruppen, som har symptomer fra begge de to ovennevnte. Dette mener man er den største gruppen, og den jeg selv befinner meg i.

Uansett, mangelen på kunnskap og forklaring på hvorfor man er som man er, er viktig å få så tidlig som mulig. På denne måten kan man bruke energien og tilstanden som en ressurs, og ikke som en byrde for sine nærmeste og seg selv. Det andre ser er hvordan man oppfører seg; altså symptomene. Publikum ser ikke hva personens egen bevissthet, men samtidig manglende forklaring rundt dette gjør med personens egen selvoppfattelse og selvverdi over tid. Utfordringen med ADHD og liknede tilstander er at de diagnostiseres utfa graden av symptomer. Hver for seg er symptomene helt vanlige reaksjoner, men i mye sterkere grad enn det som er vanlig. Og hva som er vanlig i ett miljø/samfunn, trenger ikke være det det samme i andre miljøer. Dessuten er ADHD en paraplydiagnose, som dekker et spekter av personligehetstrekk som er sterkere enn vanlig hos den det gjelder. Naturligvis har ikke alle som får diagnosen ADHD de samme trekkene, og den øvrige personligheten er selvsagt avgjørende for hvordan man utvikler seg på godt og ondt.

At en person med ADHD ikke kan sitte stille og konsentrere seg i det hele tatt, er en myte. Tvert om kan en slik person bli superhekta på et snevert felt, og dermed gjøre en svært god jobb innen sitt interessefelt. Dette gjør at det logisk for utenforstående å tenke at de områdene man svikter på, skyldes latskap. At jeg kunne sitte og studere geografibøker i timevis og kunne alle verdens hovedsteder utenatt som 10-åring, ble tolket som et tegn på at jeg selvfølgelig burde kunne gjøre det med all annen faglig littertur også. At jeg var superrask i hoderegning, passet heller ikke overens med manglen på evne til å sitte stille og gjøre kjedelige matteoppgaver i klasserommet.

Til tross for at jeg selv faller inn under den såkalte ressurssterke andelen som har denne tilstanden, og at jeg for lengst hadde funnet ut hva som må til for å «leve med det», gikk jeg til  legen og ba om en utredelse som voksen. På grunn av de ovennevnte symptomene, som går på gradsforskjell, og ikke et avvik i selve trekket, tar prosessen med å erkjenne at man ikke er helt A4  tid, hvertfall når man ikke kjenner til andre som har fått diagnosen og som har nøyaktige de samme trekkene som en selv.
Men det var ingen tvil på DPS i Drammen, og syv av syv leger var krystallklare på diagnosen. Som jeg nevner innledningsvis kan sikkert enkelte «fake» seg til en slik diagnose, siden den ikke kan måles med en blodprøve eller vevsprøve. Men jeg tviler på at en ressursterk person gidder og ta den runden hvis det ikke betyr noe.  I dag vet man at tilstanden ADHD skyldes at stoffet dopamin ikke fungerer ikke optimalt. Hjernen bruker dopaminet til å regulere overføringen av signaler fra én nervecelle til den neste, men i hjernen til et menneske med ADHD virker dopaminet dårligere enn vanlig. At ADHD- -foreningen i  er underlagt Funksjonshemmedes fellesorganisasjon vitner også om at man har funnet en forholdsvis sikker definisjon på tilstanden.

I tilfeller hvor en tilstand/sykom er usynlig for utenforstående, og en del av  symptomene  vises som utilsiktede negative trekk hos personen, er det en viktig anerkjennelse å få et konkret svar på hvorfor man ikke har passet inn i A4-formatet gjennom oppveksten. Med en anerkjennelse av tilstanden passer man inn i et mønster likevel. De færreste vil nok  bruke en diagnose  som en unnskyldning over andre, men det kan hjelpe en person til ikke å dømme seg selv for hardt. Å måtte prestere dobbelt så bra som andre på gitte områder der man har mulighet, for kun å føle at man er like bra som dem, er nok også et vanlig trekk hos personer med ADHD og beslektede trekk. Å gjøre det veldig bra på et annet område kan bli en måte å kompensere på, men det gir ingen varig tilfredsstillelse, all den tid man ikke vet årsaken til de trekkene man skjemmes over.

Å vokse opp uten å vite hvorfor man ikke er helt som andre ødelegger både selvfølelse og skaper selvforrakt i tidlig alder. Og får man ikke gjort noe med dette, vil det kunne prege resten av livet. Så lenge alt går «på skinner» merker man ikke noe, men når man møter utfordringer i livet, vil det ubehandlede selvforaktet kunne slå destruktivt ut, fordi det ligger der som en sovende bjørn og venter på å angripe. Jeg har snakket med flere voksne damer med ADHD, og det er trist å høre hvordan mange har havnet på feil spor i livet på grunn av manglende selvforståelse og dertil manglede selvfølelse og anerkjennelse av verdi som menneske. At de fleste behandlingsopplegg er forbeholdt menn med ADHD er et paradoks, men vi er nok ikke kommet lenger i 2015 enn at ADHD fortsatt i manges øyne er forbeholdt menn. For jenter blir trolig selvforaktet forsterket ytterligere av skammen av at man ikke klarer å leve opp til å være dame. Og skam er noen av det vanskeligste å bli kvitt, enten det er selvforskyldt eller ikke.

For de fleste personer med ADHD blir gledene større og sorgene sterkere, som følge av at man er mer sensitiv enn snittet. Mange ADHD-ere har derfor utviklet en sterk samvittighet og emapti. Dette  er sider ved tilstanden som sjelden vises utdad, og derfor sannsynligvis kommer overraskende  på mange utenforstående, ettersom det ofte er det negative som blir lagt merke til. Disse, i utgangspunktet positive egenskapene, kan slå ut negativt for den det gjelder når de kolliderer med de negative  ADHD-trekkene. Samvittigheten og bevisstheten rundt det man vet man ikke burde ha gjort eller sagt,  fører i mange tilfeller bare til ytterligere selvforakt.

Selvfølelsen er det grunnleggende navigasjonsinstrumentet vi har for å ta avgjørelser og stole på egne vurderinger. Hvis denne ikke er på plass, er det vanskelig å vite når det er på sin plass å reagere og ikke. Det blir fort mange situasjoner hvor man spør seg selv: Overreagerer jeg nå, eller er det bare meg igjen? Resultatet kan bli at man også i enkelte situasjoner finner seg i mer enn man burde, fordi man ikke stoler på seg selv.

En leder i ADHD-foreningen har sammenliknet tilstanden med svaksynthet, og uttalt at «Noen trenger briller hele tiden for å se klart, mens andre trenger det kun i dårlig lys». Brillene referer er her til bruk av medikamenter som ritalin og lignende. For noen er dette en ren nødvendighet, mens for andre er det kun nødvendig i enkelte tilfeller/perioder. Min personlige erfaring er at det har en super funksjon, men etterfulgt av noen bivirkninger jeg slett ikke liker. Og har man klart seg uten dette i 39 år, klarer man seg fortstatt uten det, selv om det kan være fristende når man har opplved den positive effekten. Ritalin ble forørvrig tidligere  brukt som lykkepiller, men ble tatt av markedet  på grunn av sterke og skumle bivirkninger. Dette får man som pasient ikke opplyst, men må  google seg frem til selv. Bruk av ritalin er i seg selv kontroversielt, og et tema jeg vil ta opp i et eget innlegg senere.

95 prosent av den positve «ritalin- effekten» får imidlertid jeg ved å bevisst tilrettelegge for de gode, men til tider, strenge rutinene i eget liv. Rutiner som for andre kan virke enkle og selvinnlysende.

På mange måter er nok de som havner i middelkategorien like sårbare som de hardt rammede, ettersom de med middels grad sjeldnere viser «symptomer», og  dermed ofte ikke engang forstår seg selv. ADHD kan, på samme måte som andre beslktede tilstander,  være en stor ressurs, ettersom det ofte innebærer stor arbeidskapasitet, kreativitet og empati. Men de samme kreftene kan være en stor fallgruve hvis man ikke er dem bevisst, og ikke lærer seg og håndtere dem riktig. Og hvem ønsker å leve sitt liv som et annenrangs menneskeprodukt i egne og andres øyne?

Å få en utredelse så tidlig som mulig er derfor viktig, for å bygge opp selvfølelsen og lære seg å tenke konstruktivt om egne ressurser, muligheter og begrensinger. Akkurat som hos alle andre. Men for en med ADHD krever det å finne denne balansen mye «usynlig» jobbing, jobbing på områder som for andre er for gitt.