Har du kvikksølv i baken?

HVORFOR gå i oppgåtte spor når du kan lage dine egne?

–Kvikksølv i baken, eller?? 

 Dette fikk jeg stadig høre da jeg var liten, både hjemme og på skolen, i svømmeklubben og andre steder jeg oppholdt meg.  Å havne på gangen eller få tilsnakk fordi jeg snakket uten å rekke opp hånden, korrigerte læreren faglig, eller kranglet med en medelev om en stol, var helt vanlig.

 

Han husket best de gangene jeg ble sendt i dusjen under svømmetreningen fordi jeg sto på hodet i vannet mens han snakket. Det siste tok jeg meg egentlig ikke så nær av. Ikke mamma og pappa heller, siden jeg ikke brøy meg.  Det det var ikke så vanlig at jenter ble sendt opp av bassenget på grunn av abligøyer.

Jeg tok sølv i NM på 200 meter bryst som tenåring, men fikk aldri svømmeknappen på den samme distansen. Svømmeinstruktøren min på rekruttnivået trodde nemlig ikke at jeg klarte å svømme 200 meter sammenhengende uten å stoppe opp og lage ablegøyer. Da jeg  viste han sølvmedaljen fra samme distanse fra NM ti år senere lo vi begge godt, og han innrømmet glatt at han aldri hadde hatt tro på at jeg skulle blir noe svømmer.

Men jeg skjønte ikke alltid årsaken til at jeg ble satt på gangen på grunnskolen. Ikke var det rettferdig heller, syntes jeg. Jeg var jo aldri den som startet «kranglingen», ettersom jeg faktisk var både pliktoppfyllende og «snill» av natur. Jeg var heller redd for ikke å gjøre ting riktig, og kunne gå å grue meg lenge til noe frem i tid, i tilfelle jeg skulle få kjeft for noe. Men jeg var lett å fyre opp av andre, og selvfølgelig var det jeg som ble «bråkebøtta».

Jeg fikk min diagnose som 39-åring etter å ha «mast» meg til utredning hos DPS i Oslo og Drammen. Førstnevnte ville ikke en gang sette meg på venteliste ettersom jeg ikke lovet å prøve medisiner ved eventuell bekreftelse av diagnose.

I dag tenker jeg ofte på om det hadde vært bedre om jeg hadde fått diagnosen som barn?

Da ville både jeg og andre rundt meg visst årsaken til hyperaktiviteten, den manglende impulskontrollen, akutte sinneutbrudd og «artige» påfunn. Da jeg vokste opp var det ikke noe som het ADHD. Det het MBD, og gjaldt kun gutter under 15 år. Prototypen var «Dennis» i klassen som satte tegnestifter på stolen til læreren.

Jeg var ikke sånn. Jeg var bare aktiv, snakket masse og altfor fort, var oppslukt av mine egne interesser , kunne alle verdens hovedsteder og svømmetider utenatt, og var blant de beste i klassen faglig. Det siste gjorde sitt til at ingen trodde jeg hadde problemer med konsentrasjonen, ettersom jeg «kunne når jeg ville».   Faktum var at det enten var snakk om hyperfokus , eller intet fokus.

Heldigvis hadde vi ikke internett. Da hadde jeg nok som ung fått store problemer med å holde fokus på rutinepregede oppgaver hver gang jeg skulle faktasjekke et elller annet.

Ville det vært bedre med en diagnose, enn å stadig konfronteres med at man ikke er «innafor boksen»? Ville en diagnose tidligere gjort noe fra eller til med selvfølelsen som voksen?

Det er ikke før de siste ti årene det virkelig har gått opp for meg at jeg ikke er som andre, og heller aldri kommer til å bli det. Noen vokser av seg symptomene. Det har ikke jeg gjort.  Unntaket er enkelte tvangstanker og tvangshandlinger, samt noen moderate tourette/ autisme-symptomer. Disse  er blitt mye bedre eller forsvunnet helt.

Jeg må for eksempel ikke lenger forsikre meg om at jeg kan alle verdens hovedsteder utenatt for å få sove, ei heller pugge og visualisere alle seks badedraktene som ligger i skapet, slik jeg måtte som 13-åring.

Jeg må derimot fortsatt holde fokus på trening og rutiner, være bevisst på inntak av nesten alle typer mat, alkohol, dundersalt og tyrkisk pepper, og ikke minst negativ innflytelse og destruktive tanker om meg selv.

Jeg er fortsatt superkonsentrert om morgen, og kreativ om kvelden.  Dette siste har jeg lært å utnytte.

Jeg er også stø i norsk gramatikk og språk, hvor jeg hadde karakteren 6 på ungdomskolen. Men jeg sliter med å unngå tastefeil når jeg skriver på PC-en, rett og slett fordi det går for fort i svingene. Dette skulle jeg gjerne vært for uten, spesielt  ettersom jeg har skriving som en del av arbeidet mitt. Heldigvis finnes det muligheter for rask redigering, noe jeg benytter meg flittig av. Bare i denne artikkelen har jeg  rettet fem-seks stavefeil i løpet av en time. Du finner garantert flere!

Mange mener nok at jeg burde funnet meg et annet yrke som var mer praktisk. Skulle jeg startet utdannelsen i dag, ville jeg kanskje satset på dyrlege eller noe helt annet, i kunsterisk retning.  Sosialantropologien, oppdagelse av andre land og kulturer og journalistikken var likevel førsteinteressen, og er det den dag i dag.  Jeg vant nylig «Årets reiseblogg 2018». Det er ikke dårlig med tanke på at jeg flere ganger har holdt på å slette hele bloggen i akutte sinneutbrudd grunnet tekniske utfordringer. Tålmodighet hadde derfor vært en fin gave, hvis du vil gi meg noe til jul!

Tilbake til spørsmålet over: Ville det vært bedre å få ADHD-diagnosen tidligere?

Jeg vet ikke, og er redd for at svaret er nei. Jeg tror likevel  det er enklere å få dette i dag enn for 20 år siden, ettersom man vet noe mer om det nå.  Kunnskapen om oss jenter/damer med ADHD er fortsatt liten. Spesielt gjelder dette hvordan ADHD-symptomene har påvirket livet vårt og selvbildet fra barndommen opp til voksen alder. Her finnes det mange ufortalte historier, som bør fortelles.

Hva tror du? Er det en fordel å få en slik diagnose så tidlig som mulig?

 

 

You may also like...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *