Hvor viktig er røttene?

    Baby Parenthood Finger Father Hand Love Mother. Photo: MaxPixl

Her om dagen kom min mor med en overraskende uttalelse som igjen har fått meg til å revurdere betydningen av mine røtter.

Jeg har helt siden jeg var liten visst at jeg er adoptert, og allerede i barnehagen underholdt jeg de andre barna med å fortelle om dette.

Jo mer rart og skummelt de andre syntes dette var, så artigere syntes jeg det var å fortelle om det.

For meg var jo dette helt normalt, jeg visste jo ikke om noe annet. Mine foreldre var naturligvis mamma og pappa, og at noen i det hele tatt satte spørsmålstegn ved hvem jeg anså som mine foreldre syntes jeg kun var komisk. Skjønte de virkelig ikke det?

Hvem som har satt deg til verden har vel fint lite å si når man aldri har møtt denne personen. Det var min konklusjon da, og er delvis fortsatt.

For sytti år siden var det slett ikke uvanlig at barn vokste opp hos andre enn biologiske foreldre her i Norge.

Med velstanden kom bedre helse, færre mødre som døde i barsel, og en idealisering av kjernefamilien som symbolet på den vellykkede moderne familien.

Samtidig vet man nå at den biologiske arven har en betydning, selv om man i adopsjonssammenheng av rene bekvemmelighetshensyn liker å se bort fra dette.

En del sykdommer, egenskaper og genetiske tilbøyeligheter følger fortsatt biologiske arv, enten man liker det eller ikke.

Mye er samtidig sosiologisk tilegnet. Grunnleggende egenskapet som selvbilde , selvtillit, faglige interesser  er nok i stor grad avhengig av bagasjen man får fra de nærmeste omsorgspersoner gjennom oppveksten, enten dette er bioforeldre, fosterforeldre, tanter, onkler eller en andre  personer som har gått inn i omsorgsrollen.

Hvor mye av dette som er biologisk og hvor mye som er sosialt avhengig er det store spørsmålet, og et tema som både involverte parter og forskere strides om.

 

En gul konvolutt

Her om dagen kom en liten overraskelse ved middagsbordet hos mine gamle foreldre.

– Det er en ting jeg vil nevne for deg Linn, sier mamma.

-Det ligger en gul konvolutt hjemme hos deg. Her står det opplysninger om fødselen og svangerskapet til din biologiske mor Mona, skrevet av fødselslegen hennes.

Okay, svarte jeg, litt overrasket over at tema i det hele tatt ble brakt på banen. Som hos mange andre adoptivfamilier, er ikke dette med biologiske røtter noe som adoptivforeldre liker å snakke om i utrengsmål. Jeg kunne heller ikke, og kan heller ikke huske å ha sett den aktuelle gule konvolutten.

-Jeg tror nemlig ikke at den oppgitte biologiske faren din er riktig, kommer det fra mamma kontant.

Hææ?? Hvorfor det? jeg  og prøvde å late som jeg ikke brøy meg fra eller til.

−Du har alltid hørt at du er tre måneder for tidlig født, ikke sant, sier mamma og fortsetter:

-Du måtte imidlertid ikke ligge i kuvøse, og barn som er født tre måneder for tidlig, veier som regel mindre enn 2100 gram ved fødsel. Fødselslegen til Mona var ikke enig i det adopsjonskontoret oppga her, og fortalte i tillegg til oss at Mona hadde oppgitt enn annen historie til han enn til moren og faren sin. Mona var livredd for sin strenge fars reaksjon på at hun var blitt gravid som 19-åring uten fast følge, og turde ikke fortelle alt hjemme, ifølge legen.

Mamma gjenga videre et par ting til som fødeselslegen fortalte, som hvis de stemmer, slett ikke er hyggelig for Monas del. Men jeg velger å tro at det er en versjon hun har fortalt i redsel for reaksjonene hjemme.

-Dette står det om i den gule konvolutten, avslutter mamma, og legger til:

Nå vet du det, så hvis du har interesse av å finne ut om den oppgitte faren faktisk er faren din, kan du jo eventuelt be om en DNA-prøve.

-Nei, det er vel ikke noe vits, bryter pappa inn. Det er jo vi som er foreldrene dine.

-Men kanskje Linn har lyst til å finne ut mer i forhold til gener, sykdommer og slikt, understreker mamma, og ser på pappa.

-Det må du jo selv avgjøre, fastslår mamma nøkternt og henvender seg til meg igjen.  Mamma viser her sin praktiske side, mens pappa ikke er helt overbevist.

 

Var det ikke noe som skurret?

For min del begynner tankene å rulle litt tilbake. Min biofar, som i begynnelsen for 15 år siden var veldig ivrig på kontaktfronten, har trukket seg tilbake uten at jeg vet hvorfor, og besvarte heller ikke mine siste forslag om å ta en kaffe for noen år siden. Vi sender riktignok bursdagshilsen på veggen på facebook sammen med 294 andre, men that´s it.

Jeg husker imidlertid at han var fortalte at han var veldig overrasket over at han fikk vite så sent i svangerskapet at Mona gravid. De to var studievenner på skolen og hang masse sammen , og gikk forskjellige veier etter endt skoleår. Jeg ble født i november 1969, men skulle vissnok vært født i februar 1970. For min biofar skurret hele historien litt. Men vi er ganske  like likvel, mener noen. Eller er det kun fordi man ønsker å finne likheter?

Min biofar har nemlig aldri forstått hvorfor han ikke fikk vite om svangerskapet tidligere.

– Det var veldig ulikt Mona, som jeg kjente så godt, konkluderte han, og satt igjen med nesten like mange spørsmål som meg selv. At Mona var skuffet over at han dro vekk på grunn av studer og militæret, har jeg tenkt på som en mulig forklaring til at hun ikke ville si noe. Men kanskje er det mer?

Min biofar mente det ville vært interessant for oss begge om jeg hadde fått tak i en av venninnen til Mona fra den tiden. Kanskje hun visste noe ingen andre visste?

 

Men hva er så min identitet bygget på? Røttene eller føttene?

Jeg tviler på at jeg gidder å lete etter flere svar her. Moren min døde i Hellas som 30-åring i en ulykke. Muligens hadde hun håpet å møte meg som voksen og forteller historien slik den er?

Hva har det å si at den personen jeg i 30 år har trodd vært min far, kanskje ikke er det?

Rent bortsett fra at jeg føler meg litt latterlig som kan ha kontaktet feil person, og dratt han inn i noe han kanskje selv har mistanke om at ikke stemmer, men ikke tør å fortelle meg?..

Det er i så fall ikke min skyld, da det var dette jeg fikk oppgitt skriftlig. Og min biofar og biomor hadde et forhold på et tidspunkt, selv om de beskrives som «gode venner» av både han selv og min biomormor, moren til Mona.

Jeg mener  betydningen av dette er det jeg selv legger i det. Lar jeg det får stor betydning, blir det slik.

Det paradokse i Norge er at vi går rundt og idealiserer den biologiske familien, eller det vi tror er den biologiske. Hvis det er mulig, lar vi være å fortelle til naboen at barna vår ikke er egenfødte eller at foreldrene ikke er biologiske. Det norske velferdssamfunnet liker ikke tanker på at ikke alle familier består av en biologisk enhet, da avvik fra dette vitner om at samfunnet ikke er så «friskt» og perfekt som vi ønsker.

Se til andre kulturer, der det er helt vanlig at barn vokser opp med andre enn sine biologiske foreldre. Eller at det er mors bror, det vil si onkel på morssiden, som har det formelle ansvaret for barnet. I såkalt matriliniære samfunn har den biologiske faren en langt mindre betydningsfull rolle i barnets oppdragelse enn i patriliniære samfunn, slik som det norske samfunnet er bygget på, der sosiale roller tradisjonelt arves via farsslekten. Så vidt jeg vet er det ikke dokumentert større samfunnsmessige skader hos de aktuelle folkegruppene av den grunnen.

Spørsmålet om betydningen av biologisk far er akkurat like viktig eller uviktig som man selv gjør det til. Det får den plassen man gir det, rett og slett. Men det avhenger igjen av et par andre ikke ubetydelige faktorer, som blant annet den norske kulturarven.

I Norge er det i dag annerledes å ikke leve i en biologisk familie, mens det i samfunn med lavere levestandard er hel innafor å leve i en sosial enhet bestående av noen biologiske og noen ikke-biologiske viktige personer.

Min tanke går derfor i retning av at det ikke er hvorvidt man lever i en biologisk eller sosial enhet som avgjør identiteten, men hvordan samfunnet man lever i liker å presentere seg selv i form av verdier og hva som er normalt/ikke normalt.

Det utelukker likevel ikke muligheten for at jeg prøver å lete om den gule konvolutten etter hvert. For moro skyld, om ikke annet.

 

 

 

 

You may also like...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *