«Tilbud sommerstell»

Illustrasjonsfoto ( Gjemnes gravplass) wikipedia.

«Vi tilbyr fornyelse av fjorårets avtale. 1047 kroner».

Hilsen gravferdsetaten.

Hvorfor skal jeg  bruke tusen kroner på vedlikehold av en grav til tre personer jeg aldri har møtt når budsjettet allerede er trangt nok fra før?

Vel, jeg har møtt en av de fire som ligger der. Min bestemor. Hun møtte jeg som 18-åring, og vi fikk god kontakt. En kontakt vi holdt i fem år til hun døde. De siste årene møttes vi riktignok ikke så mange ganger, ettersom jeg det meste tiden bodde i Frankrike, var på reise i Australia og studerte sørpå i Norge. Men vi holdt kontakten per brev. Både mannen og datteren var for lengst døde, og ligger nå begravet i den samme graven på Grefsen som henne selv.

De siste gangene vi møttes ønsket hun at jeg skulle skrive under på et testamente som ga meg den i lille ettromsleiligheten hennes i Bergensgate i Oslo i arv. Slik det det ikke. Jeg skrev ikke under. Jeg syntes ikke jeg hadde rett til dette, til tross for at det var hennes siste ønske.

Min bestemor hadde blitt oppfordret av sin advokat til å be meg om å skrive under, ettersom arven ellers kunne gå til andre i familien. Disse «andre» var tilstede på sykehuset den siste gangen vi møttes, og syntes tilsynelatende det var riktig så stas at jeg var der.

«Du må jo være Mona sin», forkynte de smilende, og delte ut klemmer i hytt og gevær mens de understreket likheten mellom meg og Mona, som jeg aldri hadde møtt. Min bestemor var imidlertid av den typen som ikke viste følelser uhemmet. Hun var en godt over snittet rasjonell og jordnær dame. Litt kald, vil sikkert noen si. For meg passet hennes stil bedre, ettersom jeg selv heller ikke er av den som deler ut klemmer og komplimenter i tide og utide til folk jeg ikke kjenner.

Da besøkstiden var over på sykehuset, og vi alle skulle gå, kalte min bestemor meg tilbake.

– Du Linn, vent litt. Synes du ikke det er litt rart at disse menneskene som aldri har sett deg, er så overstrømmende blide og hyggelige?

-Jo, muligens, svarte jeg. –Men jeg kjenner dem jo ikke, og vet jo ikke hva som er naturlig for dem, la jeg til.

– Vel, jeg kjenner dem ikke jeg heller, for å være ærlig, fortsatt hun.

-Eller, det vil si, jeg kjente dem jo før, de er jo slekt. Men jeg har ikke sett dem på…tja tredve år eller noe sånt.

– De er her nok av en grunn, fortsatte hun;

-De tror jeg skal dø nå. Men det har jeg slett ikke tenkt til. Jeg har nok ikke lenge igjen, men jeg har ikke tenkt til å dø nå, selv om de nok håper det. Du vet, dette testamentet… Det er jo det de vil ha. Siden Mona for lengst er død, og jeg ikke har andre arvinger, ser de nå sitt snitt til å innynde seg, bedyret min bestemor, som til tross for skratende helse, var lynende klar i hodet.

Hun ønsket derfor at jeg, som eneste biologiske barnebarn, skulle arve det lille som var igjen etter henne, hennes mann Ragnar, og min mor Mona, som døde i en ulykke i Hellas som 30-åring.

 

Jeg har nå nettopp googlet og fått opp slekststreet  til min mors familie, og vært frekk nok til å legge meg selv inn som datter til Mona. Slikt går ikke helt upåaktet hen, og som jeg håpet, ble jeg kontaktet av personen som har opprettet dette slektstreet for kort tid siden. Det viser seg at de navnene jeg har søkt på i Google etter min biologiske bestemor har vært på feil navn. For meg var hun nemlig  bare Dora Anthonsen. Jeg har aldri fått med meg at hun faktisk het Else Synnøve Debora Aronsen. Eller faktisk opprinnelig noe så eksotisk som Else Genvieve Deborah Aronsson.

Tyve år senere sitter jeg med et navn på en gammel mann i Fredrikstad.  Denne personen er i slekt langt ute, da vi har felles oldeforeldre på morssiden, og han har fått tak i imponerende fem generasjoner tilbake, en linje som går frem og tilbake mellom Norge og Sverige. Jeg er riktignok ikke adoptert fra hverken Tsjekkoslovakia eller Argentina, som jeg fantaserte om og delvis løy om som barn og faktisk langt opp i ungdomstiden når det passet meg. Men jeg er i det minst en åttendels svensk på ærlige røtter. Og det er jo ikke dårlig!

Den siste gjenlevende som kan spores til nær slekt med min mors familie bor altså på Kråkerøy utenfor Fredrikstad.  Han er enkemann etter det jeg har regnet meg frem til må være tremenningen til min mor. Navnet til min avdøde tremenning virker kjent, og jeg husker nå at dette var den ene personen bestemor Dora sa jeg burde kontakte hvis jeg ville ha informasjon om Mona og slekta en gang senere.  Jeg lette lenge etter denne personen for noen år siden, men hadde glemt navnet, og selv om jeg visste at hun bodde i Fredrikstad, ga det som ventet ingen resultater å etterlyse slektninger etter «Dora og Mona» på facebook med referanse til Fredrikstad.

Jeg er skarve tre år for sent ut til å kontakte henne når jeg endelig nå får tak navnet og adressen. Men hennes mann lever ennå. en dog så lenge. Personen som har laget slektstre har vært utrolig behjelpelig, og kontaktet noen av sine egne slektninger for å høre om noen kjenner til min mors historie. Ettersom Mona døde ung, vet de ikke mye om henne, og hvertfall ikke at hun hadde en datter. Men denne siste personen kan nok vite noe, ettersom kona hans var min bestemors betrodde når det gjaldt meg.

Så da er det jo bare å ringe, ettersom jeg har både navn, nummer og adresse. Så hva nøler jeg etter?

Da jeg var 18 og 30 var alt med biologiske røtter bare spennende. Hva har skjedd underveis?

Dette kommer i neste innlegg.

 

 

You may also like...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *