Arveskammen

FERIELEKTYRE: Nå er jeg nesten gjennom boken…

Skam er en finuerlig og diffus følelse av at man ikke er helt slik man burde, uavhengig av skyld eller ikke.

Begrepet skam er noe jeg forbinder med antropologistudiene mine på 90-tallet. Som regel brukes begrepet med referanse til andre kulturer: Tradisjonelt kvinner bærer potensiell skam, mens menn bærer ære. En kvinnes mål er derfor å unngå skam, mens en manns mål er å bevare æren. Som vi vet avhenger mannens ære på mange måter av kvinnens evne til å unngå skam.

I Norge i 2017 er vi ikke så opptatt av dette med å unngå skam, hvertfall ikke på de samme områdene som våre foreldre og besteforeldre var. Kvinner lever livene sine i stor grad som om de var menn, og mange velger bort de tradisjonelle verdiene knyttet til det å være kvinne. Der man for 50 år siden ble evaluert av samfunnet utfra hvorvidt man hadde lyktes som husmor og barneoppdrager, velger mange kvinner bevisst bort både familie, barn og mann. Dette var vel for de fleste ganske utenkelig for noen tiår siden.

En kvinne som ikke var godt gift, hadde et pent hjem og snille og veloppdragne og pene barn, ble sett ned på. Folk syntes gjerne også synd på henne, ettersom tanken på at dette kunne være selvvalgt, for mange var ikkeeksisterende.

Veien til familielykke

Skam er nært knyttet til egen selvfølelse, og gjør at man skjemmes over noe ved en selv, som gir en følelse av å være mindre verdt enn andre. Det er enkelt å forestille seg at kvinner for 50 år siden som ikke lyktes i familielivet følte skam ved sin tilværelse. For velstående par fantes det dog muligheter til å «jukse litt» for å oppnå den ønskede familielykken: Man kunne adoptere et barn som noen andre ikke kunne eller ville beholde.

Det som ikke ble snakket høyt om, var hvordan det hadde seg at noen, faktisk ganske så mange som mer enn 50.000 tusen, fikk barn som ble gitt bort i løpet av 1920-1970-årene.

Adopsjon ble sett på som en lykkelig vinn-vinn-løsning, og ikke minst som en vei ut av skammen for både «giver» og «mottaker». For en ung ugift jente som hadde havnet i uløkka, ofte på grunn av en mann som feiget ut da han innså konsekvensene av hyrdestunden, var det å gi bort barnet den beste kortsiktige løsningen. For et voksent par med stabil økonomi som hadde innsett at de ikke kunne få barn, må det å kunne adoptere for mange blitt sett på en gave fra himmelen. Dessverre hadde nok ikke alle adoptivforeldre like edle motiver, selv om disse forhåpentligvis utgjør unntakene.

Jeg har nylig pløyet gjennom «Det første såret», boken som er blitt omtalt selve «Adopsjonsbibelen». Forfatter er adoptivmor, biomor og psykolog Nancy Newton Verrier. Jeg leste deler av den for 15 år siden, men syntes da hun var litt for farget av egen erfaring, og at forfatteren dro en del konklusjoner som provoserte meg og andre adopterte jeg var i kontakt med. Jeg synes fortsatt hun tidvis generaliser vel mye, og støtter ikke hennes indirekte forsøk på å overbevise leseren om at alle adopterte er traumatiserte uten å vite om det.

Skammen står i veien

Det jeg derimot finner veldig interessant med boken til Verrier, er at hun trekker frem «traumene» som et biologisk, kroppslig resultat av at man som adoptert har blitt tatt vekk fra tryggheten til mor før man skulle, og dermed fått avbrutt den naturlige utviklingen av selvfølelse, trygghet og evne til å binde bånd og relasjoner til andre. Dette er interessant! Men dessverre, på grunn av skammen som jeg nevner over, er det blant mange adopterte lite rom for å kunne snakke om de psykiske og kroppslige manglene man kan ha fått med seg på grunn av denne unaturlige adskillelsen fra mor i for tidlig alder.

Utfordringen er at adopsjonsprosessen for de fleste har vært så tabulagt og vond både for biomor og adopsjonsfamilien, at man ikke kan ta opp temaet uten å såre noen. Enkle spørsmål rundt egen tidlig historie kan trigge vonde underliggende følelser, og skape unødig tristhet, skyldfølelse og følelse av utilstrekkelighet. Derfor lar man alle spørsmål rundt denne «mellomlandingsfasen» ligge.

Verrier sier i boka at «adopterte er den eneste traumagruppen hvor det forventes at offeret skal være takknemlig».

Nok en interessant og meget kontroversiell uttalelse fra den amerikanske forskeren, som selv har opplevd rollen som både adoptivmor og biologisk mor.

For å presisere Verriers uttalelse, så konkluderer hun ikke med at alle adopterte er like traumatiserte som voldsoffere og flyktninger fra krig.

Men hun åpner for en sammenlikning på grunnlag av at det å bli skilt fra tryggheten hos mor som bitteliten i seg selv er en traumatisk opplevelse. Dette er erfaringer som kroppen kan huske som svært traumatisk, men som man selv ikke husker fordi man var for liten til å kunne beskrive det og huske det. Slike opplevelser vet man i dag at kan gi grunnlag for uro, sinne og angst senere i livet, uten at man «vet» hvorfor. Det er kroppen, altså følelsene som går i forsvarsposisjon, selv om fornuften sier «ingen fare».

Barna bærer skammen videre

Hvis vi likevel tar utganspunkt i Verriers uttalelse om at adopterte bærer på et ubearbeidet traume som følge av at man ble skilt fra biomor for tidlig, har hun et interessant poeng i det hun sier om at man er «den eneste gruppen som forventes å være takknemlig».

Et paradoks er også at adopterte barn er de eneste i «adopsjonstrekanten», det vil si biomor, adoptivmor og adoptivbarn, som er hundre prosent uskyldig i situasjonen. Et barn velger ikke å bli født, og dermed heller ikke å bli gitt bort/ikke gitt bort.

Likevel, er det vi som adoptivbarn, som bærer skammen videre. Og her er det en forskjell på norskadopterte og utenlandsadopterte med annet utseende. Jeg sier med dette ikke at de har det noen enklere, tvert om. Men vi har forskjellige utfordringer på noen områder.

Hvis vi ser på adoptivforeldrene, er det en stor forskjell i hvordan de har kunnet forholde seg til det å være adoptivforeldre: Foreldre til norskadopterte har et valg, som foreldre til utenlandsadopterte ikke har.

Som foreldre til et utenlandsadoptert barn vil alle se at barnet ikke er «ditt». Som foreldre må du her «ta skammen» på strak arm, og tåle mange rare spørsmål og kommentarer. Du har ikke noe valg hvorvidt du vil skåne barnet ditt for «sannheten» inntil en viss alder, eller skåne deg selv for rare og sårende kommentarer fra andre. Alle ser, inkludert ditt eget barn, at her er ikke mor og far og barn i biologisk slekt.

Det kan nok være en fordel å «ta støyten» med en gang: Man slipper å bruke tid på å lure på hva man skal si, når man skal si det, og til hvem, angående barnet og situasjonen. Som foreldre til norskadopterte kan man i ytterste konsekvens la være å fortelle sannheten, slik mange gjorde i eldre tider.

De som har adoptert norske barn kan heller aldri vite om biomoren lurer rundt neste hjørne, eller når man får neste spørsmål fra en som nylig har fått vite at man ikke har/er «ekte» barn.

Som norskadopert barn man automatisk et  større ansvar for å bære hemmeligheten videre. Man kan selv velge hvorvidt man vil avsløre sin historie, vel vitende om at man meget sannsynlig sårer sine foreldre ved å fortelle om dette uoppfordret.

De fleste adoptivbarn/voksne vet at de er adoptert og har fått en plausibel forklaring på hvorfor. Som regel ikke særlig detaljert, men grei nok til at man godtar den. Som norsk er det likevel litt spesielt å vite at man ble gitt bort i en tid der de fleste beholdt barna sine, og der landet hadde et greit trygdesystem i sen etterkrigstid. Hadde jeg blitt funnet på en trapp i Kina, hadde det vært litt mer forståelig.

Ubeskrevet samfunnshistoire

Likevel, dette sier vel noe om hvor lite vi vet om hvilke utfordringer våre biomødre hadde for 40-60 år siden, og hvilke alternativer de hadde?

Historien de fleste av våre foreldre  kjenner til er en ren faktabasert rett-frem-versjon av hvordan en person la igjen en unge på et spedbarnshjem og gikk.  Og hvordan de selv fikk muligheten til å adoptere oss. Historien sier ingen ting om følelser, sorg, traumer og trusler. Hverken hos de som ga , eller de som fikk oss.

Men det skulle vel tatt seg ut om våre adoptivforeldre hadde fått vite de menneskelige sidene ved adopsjonene rundt om i det ganske land. Det ville utvilsomt spolert en del «vellykkede» adopsjoner…

 

You may also like...

4 Responses

  1. Dette er fremragende skrevet. Som styreleder i Adopterte, tillater jeg meg å dele dette på Adoptertes hjemmeside, FB og twitter. Gratulerer.

  2. Kristin Midtgård sier:

    Fremragende! Du skriver godt og det «treffer». Tusen takk Linn. Jeg vil gjerne dele dette, jeg også – så flere får mulighet til å lese.

    • linnhansen6@gmail.com sier:

      Takkfor det:) Ja, du må bare dele. Lager en facebookside som korrespnderer med denne bloggen min også, der jeg legger ut saker fra bloggen.

Legg igjen en kommentar til Marilyn Førsund Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *