De såre spørsmålene

landskap skjær portørEr det gener, miljø, eller mellomlandingsfasen som avgjør? Som adoptert møter man på mange misforståelser og tabuer blant spørsmålene man ønsker å spørre de nærmeste.

Det siste man som foreldre ønsker, er at ens barn skal tro at det ikke er like  mye verdt som andre.  Man vet   at det finnes mange ulykkelige adopsjonshistorier fra tidlig og midten av 1900-tallet, der adoptbarnet faktisk ikke var like høyt elsket som andre. I flere tilfeller sa adoptivforeldrene klart i fra at barnet bare hadde å oppføre seg pent, hvis ikke ville det blir sendt tilbake på barnehjem. Barnet skulle  vite at adoptivforeldrene faktsik gjorde det en tjeneste ved å adoptere det, og ikke omvendt.
De fleste av oss som ble adoptert bort rett før abortloven kom, har derimot kommet til foreldre som virkelig ønsket oss.  De fleste «nyere» adoptivforeldre har brukt  mye energi på å forsikre oss som er adopterte om at vi er elsket like høyt som biologiske barn. Ettersom det  fortsatt finnes mye utvitenhet og myter rundt adopsjon fra tidligere år, var det viktig å forsikre barnet om at det var elsket, og at man ikke skulle høre på « naive og utvitende stakkarer» som hadde meninger om dette. Jeg husker hvordan  mamma gikk rett til angrp på dem som var så utvitende at de fant på å spørre henne om hvordan det var å «ikke ha sitt eget barn». Stakkars de få som våget seg på dette spørsmålet!
Mammas kontante  svar tilbake var alltid « Stakkars deg som er så dum at du  ikke skjønner bedre» . Her var det intet rom for forklaring eller nyansering. Jeg forøkte å ta utenforstående i forsvar, og sa til mamma at jeg syntes det var naturlig og positivt at folk spurte, og at det sikkert ikke var vondt ment. Men mamma så sorthvitt på slike «umodne» spørsmål.
Kanskje ikke så merkelig, når man tar i betraktning  at  helt frem til 1985 ble adoptivbarn levert med returrett på fem år!
Sårt tema
Det  sosiale er viktigere enn det biologiske. Det har alltid vært sannheten jeg vokste opp med.  Og det er på mange måter fortsatt sannheten i dag. Men  denne sannheten undertrykker også den (nå) vitenskapelige kunnskapen om at biologi og gener faktisk betyr mye i mange sammenhenger.
Så hva hvis man har tilbøyeligheter til angst, hypersensitivitet etc? Dette er jo arvelig genetisk, vet man i dag. Men vi er oppdratt til å tro at dette ikke er av betydning, og dermed passer man jo enda mindre inni livet der man er. Og langt verre: man føler  ikke man kan ta opp tema, i redsel for å såre adoptivforeldre som har gjort alt for at vi skal føle oss elsket og ikke anderledes pga bioarv. Dette siste er aktuelt , ettersom man idag vet at bio og gener betyr mye mer enn man visste før..Så skal man la være å spørre om det, fordi adoptivforeldre blir såret fordi de selv «blander kortene»..
At jeg stiller spørmål i forhold til genetisk arv rundt mine tidligere tourette-trekk , angst, hypersensitivitet og ADHD- trekk betyr på ingen måte at  jeg ikke er fornøyd med mine adoptivforeldre.
Utrygg tilknytning og adopsjonshistorikk
En tredje ting jeg stiller spørsmål ved, er dette med tilknytning og hvordan man utvikler mønstre på dette området fra man er barn. Jeg har helt siden jeg var veldig ung, hatt tilbøyeligheter til det som omtales som «utrygg tilknytning» .
Dette gjelder spesielt ved potensielle parforld, men også venner. Som barn unngikk jeg personer jeg syntes var dominerende eller som fremsto som veldig selvsikre.  Siden tenårene hadde jeg tilbøyelighet til  å bli tiltrukket av gutter og menn som ikke var ordentlig interessert, eller på annen måte ikke var oppnåelige. Resultatet ble at jeg mistet selvtillitten overfor potensielle partnere og kjærester i forholdsvis ung alder. Til tross for at jeg utvilsomt hadde «draget» på det motsatte kjønn. Men aldri der  jeg selv ønsket.
Dette siste har jeg viet mange timer og søvnløse netter opp gjennom årene, uten å komme til noen konklusjon eller rød tråd. Naturligvis er det ikke alle man passer i lag med, men i hvert tilfelle merket jeg at selvtillitten sank langt mer enn jeg tror er normalt hver gang jeg ble tiltrukket av noen, og forventningen til at jeg ikke skulle være bra nok, var på plass før jeg rakk å tenke over det.
Lenge tenkte jeg at dette var tilfeldig, og et resultat av mine egne «dumme» valg. Etter å ha lest en del om tilknytningsteorier, har jeg flere teorier åpne:
1- genetisk arv i form av angst og tilbøyeligheter for depresjon.
2- arv i form av det å ha vært utsatt for ustabile relasjoner det første halve året av livet, der de fleste andre spebarn har en trygg tilknytning til mor og nærmeste familie.
Mellomlandingsfasen
Denne siste teorien åpner også for det eg kaller «mellomlandingsfasen»; perioden mellom man er født med det som ligger i genene fra foreldrene, og før man kommer til den familien man sosialiseres inn i.
Som adoptert har vi derfor tre forskjellige faktorer å forholde oss til; genetisk arv, mellomlandingsfasen, og det miljøet vi er vokst opp i.
Å søke etter forklaringer på egne svakheter og styrke i det sosiale miljøet man er vokst opp i og de genestiske røttene til bioforeldre, gir sådan begrensende resultater, hvis man tilkjenner mellomlandingsfasen som viktig.
Å ta opp dette med adoptivforeldrene er dog neppe noe mindre problematisk enn å spørre om genetiske røtter. Det er defor uhyre spennende å følge med på de siste års forskning innen tilknytningsmønstre og tilknytningspsykologi.

You may also like...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *