Same script, different cast

IMG_4775Som 17-åring følte seg selvforakt fordi jeg «var stygg». Som voksen er selvforakten den samme , men begrunnelsen jeg i dag gir meg selv for selvskading er «svak og dum».

Jeg husker for lenge siden, da jeg var på sjøleir om sommeren. Som vanlig reiste jeg alene uten venninner hjemmefra. Jeg møtte hvert år nye hyggelige bekjentskaper, og denne sommeren var intet unntak.
Jeg ble kjent med en jente som var 12 år, like gammel som jeg selv. Vi fikk raskt kontakt, og ble enige om å dele VG-jolle for uken. Vi var ganske like til sinns; litt «guttejenter, og litt konkurransemennesker som ønsket å vinne både regattaene og konkurransen om å holde ukens best vedlikeholdte båt. Og vi vant begge deler. Ikke minst sto det ifølge leirsjefen respekt av å vinne «Ukens beste båt», da han var veldig opptatt av å lære oss barn betydningen av å ta vare på ting.
Jeg var en av få barn som fikk være der to uker hver sommer. Venninnen min og søsteren, fikk være tre, noe som var ytterst sjelden. Jeg husker jeg var kjempemisunnelig. Ikke fordi jeg ikke ville hjem, men fordi jeg trivdes så godt der ute.
Venninnen min var av det tøffe, morsomme og sporty slaget. Kule kommentarer og alltid i godt humør.
Men så, siste kvelden, før vi skulle ha leiravslutning med boller, karneval og premieutdeling, sa hun til meg alvorlig. «Linn, ikke si imot meg på noe i kveld. Det har ikke med deg å gjøre, men jeg føler at hvis noen sier meg i mot, for en liten bagatell, kan jeg plutselig bli kjempesint og begynne å grine».
Ok????Greit?!.  sa jeg, uten noe mer.

Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, men tenkte ikke mye over det.  Vi hadde jo ikke hatt noen uoverenstemmelser i det hele tatt, heller det motsatte. Vi hadde veldig god kjemi. Så hvorfor skulle hun si noe sånt? Vi var samkjørte hele veien, uten at noen oss følte behov for å være bedre enn den andre. Det var en av tingene jeg likte godt med henne, og sikkert også det som resulterte i at vi var flere ganger var oppe og henter premier den kvelden.

Så plutselig, midt i felles latter i en eller vanlig intern humor, mens vi satt ved bordet og spiste boller med brunost, snudde hun seg med tårer i øyene.
«Jeg sa jo du ikke skulle si meg i mot akkurat i kveld. Jeg tåler ingenting i kveld».
Så tok hun hendene foran øyene, reiste seg og gikk.

Jeg gikk etter henne opp på femmannsrommet, og beklaget og sa jeg ikke mente det, men heller ikke skjønte hva det var jeg hadde sagt. Vi hadde bare fleipet. Sammen. Venninnen min reiste seg opp av sengen, tørket tårene, og sa: «Beklager. Men det er ikke du som sa noe galt sånn sett, men noen ganger kjenner jeg bare at terskelen for å  begynne å grine er så lav, og da tåler jeg ikke noe. Det var derfor jeg sa fra i forkant».

Etter dette fant vi igjen den vanlige tonen, og alt var som før.
I ettertid tenkte jeg ofte på dette, og lurte på hva som var utløsende årsak. Hva jeg hadde sagt feil, og hvordan hun visste i forkant at akkurat denne kvelden ville hun ikke tåle noe?
Vi var 12 år gamle. Jeg lurer fortsatt den dag i dag på hva som var utløsende faktor for at hun advarte meg om ikke å gi noe motstand i samtaler denne kvelden.

Jeg husker jeg var misunnelig fordi hun fikk være en uke lenger enn meg på leiren tilbake i 1982. Men i dag, som voksen, er jeg også litt misunnelig fordi hun, uansett hva som var årsaken, var i stand til å si fra på forhånd. En jente på 12 år som kjente seg selv så godt at hun sa fra i forkant at «Vet du, denne dagen tåler jeg ikke mye, og jeg vet faktisk ikke hvor mye/lite det skal til før det renner over». For en selvinnsikt!

Som voksen kjenner jeg på det samme, og føler av og til at «nå tåler jeg ikke mer i dag». Eller denne uken, eller denne perioden. Eller de siste årene.

Når dråpen velter over, er det ikke dråpen, men det som ligger i det berømte glasset fra før, som velter glasset. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg føler når presset blir for sterkt over tid, og  følelsen og selvkritikken fpr å være lite verdt og ikke strekke til kommer hyppigere enn tidligere . Lang tid med middels belastning, går greit.  En liten ting, som vanligvis er en bagatell, oppfattes som mangel på kontroll og mestring,  men det går også greit. Men alarmklokken går rød. Det er ikke mye mer å gå på hvis det skulle skje noe uventet som får adrenalinen til å koke negativt. Spesielt ikke for meg, som i utgangspunktet har dårlig impulskontroll når det gjelder følelser.
For å være beredt på en uventet liten belastning, må jeg ha rom for det. Hvis ikke, vet jeg at det går mot et indre eller ytre vulkanutbrudd ved neste korsvei. Men vet ikke når og hvor. Eller overfor hvem. På halveis dårlige dager går det utover de jeg  vet/tror/håper tåler det,  og de jeg kanskje har mest tillitt til.  Men som er helt uskyldig i utbruddet. På en skikkelig dårlig dag skal  jeg være glad når jeg snur meg rundt og ser at det faktsik ikke var noen der i det hele tatt.

Min oransjelys-beredskap har  alltid ligget i å  sørge for å «koble ut en kontakt» hvis jeg venter overbelasting eller lynnedslag på annet hold.
Men av og til klarer jeg ikke å koble fra tilstrekkelig antall kontakter i tide. Og før eller siden smeller det, dog i små posjoner.

Små posjoner for meg er i dag å bite meg til blods i håndleddet for den minste ting. Også ting som jeg vet jeg ikke kan klandres for å ha gjort med overlegg. Som for eksempel da jeg forrige søndag kom opp av bassenget i Drammen og fant min dobbelt innpakkede telefon klissvåt i en pose som skulle være vanntett. Posen lå inne i en bag, som i seg selv er vanntett. For å være helt sikker på at ikke telefonen ble våt i regnet, sjekket jeg flere ganger at den lå tett i den ekstra posen.
Resultat: Alt det som var løst i bagen rundt posen var tørt, men i posen var det vann. Sannsynligvis har det kommet vann inn i det jeg løftet på bagen, åpnet glidelåsen, og tok opp posen for å dobbeltsjekke at alt var ok… Jeg burde med andre ord ikke ha strevet så hardt med å «dobbelsikre» den telefonjævelen. Min reaksjon var et nytt blodig bittangrep i håndleddet, «som straff for å være så dum». Ettersom jeg visste i forkant at jeg ikke hadde mye å gå på i forhold til selvagressjon for tiden, hadde jeg jobbet ekstra hardt for å unngå at noe skulle skje med blant annet telefonen under regnet. Men det slo motsatt ut.

Min første primitive reaksjon var at jeg er «så håpløs og dum, som ikke klarer dette en gang, at det må selvstraffes». Selvfølgelig mot bedre viten.

Men hvor kommer sånne destruktive, primitive tanker fra?

For min del har jeg noen knagger å henge disse følelsene  på fra tidlig alder.

Jeg har alltid hatt et brått aggresjonsnivå, helt fra jeg var liten unge. Sinna som en lemmen hvis jeg ikke klarte noe, og ga meg ikke før jeg hadde klart det. Det kom brått, og gikk brått over. Sur var jeg aldri, men illisint i flekkan, ja. På meg selv alltid.

Fra tenårene gikk det over i innadvendt aggresjon og dårlig selvfølelse. Det siste var jeg forøvrig ikke klar over. En følelse av å ikke passe inn på et vis. Selvskading som det jeg har drevet med nå i det siste må jeg tilbake til tenårene for å huske. Tilfeldigvis fant jeg en gammel dagbok her om dagen, en av de få jeg ikke brente. Lesingen er tragikomisk. Her er alt fra 3/4 helhjertet selvmordforsøk til første møtet med adopsjonskontoret, og en del detaljer rundt konflikter jeg hadde med mamma rundt gutter jeg var sammen med. Som jeg derfor aldri tok meg hjem, fordi jeg ikke følte de var velkomne. Selv om de var aldri så snille og pliktoppfyllende.
Det mest interessante er likevel det negative synet på meg selv i denne tiden.Dagboka viser sider opp og ned med primitive utsagn om at «noe så stygt som meg ikke fortjente å leve, og at det hadde vært bedre om min biologiske mor hadde kastet meg i Akerselva» osv. Akkopagnert av tegninger med gravstøtter med min egen dødsdato satt til dagen dato. Skremmende lesning. Jeg ser nå at jeg var langt mer destruktiv i synet på meg selv enn det jeg tror var vanlig.

Videre ser jeg nå at måten jeg reagerer på under altfor mye press og lav selvfølelse, er farlig lik den samme som i 1987.
Forskjellen er at selvskadingen i 2016 begrunnes med at «jeg er så dum og svak» og at jeg derfor fortjener straff, i stedet 1987-versjonen:«jeg er så stygg og misformet at jeg ikke burde fått leve».

Men følelsene og impulsene bak er nøyaktig det samme!
Som 14-åring var jeg mye mer utviklet fysisk enn de fleste andre, i tillegg til at jeg slet med svetting under armene. Det siste ble kommentert fra flere, og la nok grunnlaget for økt selvforrakt for en allerede tidlig selvkritisk sjel. Jeg måtte skjule at jeg svettet, da dette var flaut. I tillegg hadde jeg tidlig pupper, mensen og brede hofter. Jeg husker godt første dagen jeg hadde mensen, rett før jeg fylle 12 år. Jeg fikk være hjemme fra skolen, og det var pappa som var hjemme med meg. Han satt og leste en bok på stua, mens jeg jeg lå i senga hele dagen, og blødde noe helt fryktelig og ukontrollert. Min eneste tanke var at «nå er livet mitt som attraktiv jente ødelagt for alltid. Jeg er en søplesekk som det væsker ekle ting ut av, svette og blod, altfor tidlig».
De neste årene var jeg inneforstått med at kroppen min var et misfoster, men at jeg måtte prøve å gjøre det beste ut av ting.

Jeg var dønn misunnelig på alle jenter «uten former», og unngikk å kle av meg i bikini fra jeg var 13 år, hvis det var «tynne jenter med guttekropp» i nærheten.
Under en treningsleir i Odda i 1984 overhørte jeg som 14-åring at gutta snakket om en jente som hadde «Norges styggeste svømmekropp». Jeg ble kjempelei meg, for jeg visste jo at det var meg.

Flere år etter fikk jeg vite at det faktisk ikke var meg!

Da jeg litt senere, som 16-åring, ble tatt opp på kanten av treneren fordi han mente jeg var for tykk, var jeg absolutt ikke overrasket. Jeg forklarte at jeg spiste sundt etc, og da konkluderte han med at «Ok, men det er nok fasongen din. Du kan ikke regne med å svømme fortere med den.  Den kan du nok ikke gjøre noe med. Det hjelper ikke å slanke seg».

Jeg var overhodet ikke overrasket over det han sa. Men jeg var overrasket over at han sa det. Vi snakket anno 1986, og etter alle historiene med jenter og spiseproblemer innen svømmeidretten, syntes jeg faktisk det var litt unødvendig å dra meg opp på kanten for å fortelle meg noe jeg allerede visste. Sant nok visste jeg at jeg hadde en stygg kropp. Men jeg visste ikke at den var uegnet for den idretten jeg elsket over alt.

At flere av gutta i svømmemiljøet kom med kommentarer om at kroppen min så ut som en » kjærring med alfor store hofter»  , gjorde ikke saken mindre troverdig. Hadde jeg bare vært for tykk, så kunne jeg jo ha slanket meg. Men når det var kroppsfasongen som var feil, var det desverre lite å gjøre.
To måneder senere var det NM for juniorer, hvor jeg endte opp med kretsens beste resultat.

«Sølv på feil distanse» var helsideoppslaget i lokalavisa. Feil distanse? Ja, min trener mente jeg burde satse på butterfly, men jeg meldte meg på bryst, som var øvelsen etter. Jeg meldte meg på, uten å konferere med han. Tror ikke det va noe problem for han heller. Men mine klubbvenninner lurte på hvordan jeg turde å si i mot treneren. Jeg skjønte ikke spørsmålet.
Si i mot? Mot hva?
– For all del, jeg har ikke sagt i mot han, men jeg har meldt meg på det jeg følte jeg kunne gjøre det best i. Jeg svømmer da for meg selv. Hva gjør dere??, kvitterte jeg.

Flere av mine klubbvenner har i ettertid kommentert at jeg og daværende trener ikke kom godt overens. For min del er det helt feil. For hans også tror jeg. Men enkelte andre har nok oppfattet det annerledes.
Og når jeg ser tilbake, var dette de beste svømmerne som etterhvert havnet på landslaget som mente dette. De med de riktig forutesetningene og kroppene. De var nok også blant dem som sikkert ifølge treneren var best egnet for svømming. Jeg kom inn i treningsmiljøet sent, etter å ha trent mye for meg selv i en klubb som var under oppløsning. Svømming var det jeg brant for, men etter mye frem og tilbake på trenersiden i gamleklubben, var jeg nok litt utbrent ift satsing det siste året som junior. Likevel, jeg hadde alltid god kommunikasjon med treneren i det nye klubbsamarbeidet, og var en av dem som trente med denne nye klubben lenge før det ble et offisielt samarbeid mellom den gamle og den nye klubben.

I etterkant har jeg likevel stusset over hvor bra det er å ta opp en  16-åring på kanten og si at «du er for lubben, men uansett om du slanker deg, så gjør kroppfasongen din at du ikke kan bli god».
Heldigvis for meg, så visste jeg allerede at jeg var «stygg» da . Så det gjorde ikke noe.

Nå i dag ser jeg at «det jeg visste» burde vært uvisst.
En svømmekropp var synonymt med en fin kropp,  og det å gi noen beskjed om at uansett hva de gjør, så vil de ikke passe inn, er et ganske negativt signal.

Da jeg som 30-åring stilte på lag for en annen klubb under NM, og møtte gamletreneren, spurte han om tiden min på stafetten. Den var en av de beste gjennom tidene for mitt vedkommende. Men frisvømming var langt fra min beste disiplin, så jeg unnskyldte meg underveis med at jeg hadde satt alltime-pers på brystdistansene.
«hm, ja, men den kroppen er det vel ikke mer å hente», var svaret, med medlidende blikk.

Da ble jeg overrasket.. jeg svømte jo ikke for fullt lenger en gang , men var kun med som bonus fordi laget trengte en på stafett og jeg tilfeldigvis klarte noen krav individuelt ? Merkelig kommentar tenkte jeg, men sparte meg for å si det høyt.

Det er uansett ingen grunn til å blir sint på «budbringeren», den ovebringer beskjeden . Man blir heller sint på seg selv, fordi man er skapt slik at det er så påfallende at det blir lagt merke til…

Uavhengig av det, så var jeg i 1987, og er i dag, overbevist om at kroppen min ikke er i veien for å kunne svømme fort.

Likevel, under utredningen for ADHD vs Bipolaritet for syv år siden, var kroppen en av grunnene jeg oppga til legen da han for n´te gang spurte meg de samme spørsmålene for å sjekke hvorvidt tonelieiet mitt endret mine oppfatninger om egne muligheter innen svømming og andre ting jeg brant for

Ikke at dette var avgjørende, men svaret mitt var hver gang «jeg har ikke kroppen til bli like god som henne», på spørsmålet om hvorvidt jeg trodde jeg kunne blitt like god som Sara Nordensdam (dette var året etter OL 2008. Finuerlig nok reagerte ikke legen på hva jeg faktisk svarte, kun på at jeg svarte det samme hver gang han spurte..)

I etterkant har jeg tenkt at de ordene sitter nok dypere enn jeg har vært bevisst på. Det må for meg ha vært et faktum at jeg var «mislykket» fysisk , og hvor suksessen lå det bonuset det føltes de gangene jeg har kunnet motbevise.

Tilbake til 1987: Sykelig opptatt av å prøve å se normal ut. Kledde meg i joggebukser for å skjule kroppen og ikke så se «brei» ut. Men jeg tenkte ikke over det, for det var for meg blitt en etablert sannhet at jeg var feilaktig skapt rent proposjonelt. Legen jeg etterhvert gikk til under perioden med spisevegring mente jeg kunne vært enda tynnere. Selv gikk jeg rundt og «speilet» meg i en hver ting som kunne brukes som et speil, for å se om jeg virkelig så så ille ut, eller om det fantes håp hvis jeg endret kroppsholdning. Bilvinduer var dertil godt egnet.
En dag jeg om moren min gikk sammen, ristet hun på hodet og sa: «kan du slutte å være så selvopptatt? Tror du at du er verdens gave til noen, slik du speiler deg?».
Nei, absolutt ikke, men jeg ser ikke bra ut» sa jeg.
Beskjeden fra modern var å tenke på hva jeg egentlig hadde av goder i livet, og slutte med den selvopptattheten.
Beskjeden tilbake til muttern var: «Hold kjeft. Jeg prøver bare å se om jeg kan normal ut. Jeg har klemt puppene sammen i en trang BH for at de ikke skal synes, men det hjelper ikke. Jeg ser bare i speilet hva jeg ønsker å skjære bort. Hofter og pupper. Fjerne dem? De ødelegger livet mitt?Skjønner du faaaaxxxxxx….. meg ikke det???». Men dette sa jeg bare inni meg. Til mamma sa jeg bare «hmf».. Hun så likevel bare en hissig tenåring som speilet seg it hvert mulig «speilbilde» vi gikk forbi.

Kombinasjonen av en typisk mor-datter konflikt hjemme, kommentarer i svømmemiljøet om stygg/uegnet kropp, og en stor kjærlighetssorg, hvor jeg hadde fått høre via venner at min utkårede mente jeg ikke hadde utseende med meg, hadde jeg tatt et pilleglass med 60 globoid hjemme uken før. Våknet så opp på jobben til mamma, som naturligvis var fra seg av redsel for hvorfor jeg nesten hadde vært uten pust. Jeg fortalte ingen ting. Men vi hadde kranglet dagen før, om at hun mente jeg var selvopptatt. Det var som var den berømte dråpen.
Tilfeldigvis hadde jeg avtale med legen pga oppfølging med spisevegringene, og mamma fortalte hva som hadde skjedd.
Jeg fortalte hele sannheten om hendelsen, og sa jeg hadde tatt et glass med globoid. «Fordi jeg var dritt lei». Jeg fortalte ikke noe om bakgrunnen for hvorfor jeg hadde gjort det. Det var heller ingen som spurte. Fokuset var på hva mamma hadde gjort galt  om jeg straffet henne, og hva jeg hadde spist/ikke spist og hvorfor. Neste uke var alt glemt.

Tilbake til den dagboka fra 1987 som jeg har her hjemme, så ser jeg i dag at hadde ekstremt lav selvfølelse. Legen jeg gikk hos oppfordret meg til å skrive ned mine resonneringer, «ettersom jeg hadde mye galgenhumor».Såklart. Det må man ha.

Det overraskende for min del er å se at jeg fortsatt tyr til de samme primitive handlingene som jeg gjorde som 17-åring; Same script, differnet cast. Det er de samme mekanismene som slår inn: følelsen av  uttilstrekklighet på forskjellige plan, påfølgende selvforakt og dertil selvstraff. Men nå i annen rolle. Voksenrollen.
Negative tanker  som man prøver bevisst å bekjempe, slår god rot når man ikke lenger får tid til å justere belastningen som er sammen satt av flere faktorer over tid.

Jeg tenker tilbake på min sjøleirvenninne, som fortale meg som 12-åring at hun denne dagen ikke tålte «noen motsigelser». Hun kjente seg selv godt nok som 12-åring til kunne forutsi at hun, uten at jeg vet hva som lå i glasset, at NÅ er det nok.

Jeg skulle ønske jeg alltid klarte dette, og som regel ser jeg tegnene i tide. Men når det baller på seg over tid uten mulighet til å nå den kontakten man skulle trekke ut for å tåle mer fra andre hold, trer de primitive erfaringene inn.

En ting uansett klart for meg: De tingene man putter under en stol uten å ta tak i årsakene til, de kommer tilbake, men på en annen måte.
Som 17-åring følte seg selvforakt fordi jeg «var stygg». Som voksen er selvforakten den samme , men merkelappen jeg gir meg selv for selvskading er «svak og dum».

For min del er det mangel på selvfølelse, og det jeg i ettertid vet skyldes angst, som er bøgen.

You may also like...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *